Maimånedens sol begynte å varme Oslos himmel. Smilene begynte å tegne seg på menneskenes ansikter. Enhver av dem tar imot varmen på sin egen måte. Men å sole seg i gylne solstråler, på offentlige steder og i parker, er et fellestrekk hos folk. Mens 17. mai dekker Oslo med en spesiell atmosfære denne måned.

Laila går ut av en butikk, omfavner en bukket med små norske flagg som kommer til å ta sin plass på kafeens bord, sløyfene med samme flaggfarge fester seg på kelnernes bryst som pynt. På kaféen som hun ankom tidlig, begynte Laila å pynte bordene med flaggene. Hun stirret sympatisk på det siste flagget hun hadde i hånden, trykket det til brystet, berørte det mykt og gråt med en stemme som ble hørt.

Det var i går 15. mai, Katastrofens minnedag; på denne dagen samlet en skare seg i en stor sal full av flagg med alle farger, der bestemte de å undertegne utslettelse av en nasjon som hadde eksistert i århundrer for himmelens profeter, med eget språk, egen kultur, kjent geografi og kjent historie. Med samme undertegnelse innhentet skaren også tiltalls språk, kulturer og de sa til dem: Bli en nasjon, og de ble. Sånn! Så lett oppstår og forsvinner nasjonene. Siden denne dagen fant jeg meg naken fra alt; himmelen er ikke over meg, jorden er ikke under mine føtter. Jeg ble som høstblad som feies hit og dit av vinden. Ingen identitet erklærer min tilhørighet. I går, bare i går på katastrofens minnedag, bar jeg mitt flagg. Jeg fant intet sted for det. Jeg stakk det inn i mitt hjerte, så kanskje det gror og vokser som et land som likner på alle andre land på vår klode.

I dag er det 17. mai. Gatene blir pyntet med blomster og flagg, for å ta imot sine gjester. Dette er gledens fest. Og dette er et helt folks tog, og en festival for nasjonaldrakt med vakre farger og symbolske broderier som forteller sin historie og sin kulturarv. Denne dagen er til for at folk erklærer tilhørigheten og lojaliteten til landet med sine forfedre og etterkommere. De vil døpe seg i lys av denne dagens herlighet.

Jeg står foran kafeen, betrakter dagens tog, gamle mennesker, barn vifter med flagg, mens store flagg tok sin plass foran hus og i balkonger allerede fra første dag i denne maimåneden. (1. mai arbeidernes internasjonale dag, og derfor heiser de flagget. Men de tar flaggene ned samme kveld.) Det åpne rommet er en forlengelse av nasjonalsangens gjenklang.

Jeg er like glad som jeg er trist. Dette er en dag som tråkker på et gammelt sår.

Du, Oslo!

Vi har gått bak deg med all kulden som omsvøper oss. Vi bar kjærligheten i våre lommer for å slukke tørsten til et fedreland med folk, trær, fugler og barn som ikke er redd døden. For de kjenner den rett og slett ikke! Og når de skribler på arkene sine, vil våren blomstre og himmelen bli rosa.

Men vi, kjære Oslo, har høstet blodige enger og undergang rund oss på alle kanter. Vi er fremdeles i eksilet, skjuler oss i hjørnene som om livet svelger oss, som om vi er et kadaver som ingen gate savner. Helt til i dag oppfatter vi ikke at vi har et stort fedreland som het Arabernes land, som kunne gi oss mer kjærlighet. Et land som har nok korn for alle verdens fugler, så hvorfor flyr vi til et fjernt paradis, et paradis som vi ikke ser i det, det vi elsker. Vi bor fremdeles i fremmedhetens mørke mens der har vi en plass under sola.

Unnskyld meg Oslo, for hvis vi ikke har lojalitet til vårt opprinnelige sted, vil vi ikke bli lojale mot deg.

«Min sjel kan ikke tåle noe mer nå», tenker Laila. Hun skyndte seg inn i kafeen, og stakk inn på kontoret innerst i gangen, og eksploderte med gråt. «Hvorfor er det akkurat vi?». Verden er stor, mens kun to parter strider om en halv meter av den! La meg eksplodere i ditt åsyn kjære Gud! De sier jorden er hellig, for hellige profeter tråkket på den. Eller kanskje de ler av vår forstand? Dette er en forbannet jord som fortærer sine beboere og er tørst på blod; den gav oss drepende kjærlighet og en herlig ydmykelse. Vi vil fortsette å bli forelsket i den når vi våkner og når vi sover. Vi vil bære den i vår samvittighet hvor vi befinner oss.

Unnskyld, Oslo, for du kan ikke forstå hvordan land rømmer fra kartet for å ta sin plass i hjertet og gro i det. Dine grenser, Oslo, er geografiske med himmel, jord og hav, mens vårt lands grenser er en bro mellom ånd og hjerte, et land som bor i samvittighet. Og når vi drar til evigheten, hopper hymnen for å ta sin plass i våre barns hjerter. Du Oslo gir dine barn velferd som arv, mens vi gir dem hymnen, og fortapt er nasjonen som mister hymne.

Fra en hule i veggen slapp solstrålene seg. Laila sluttet å gråte, hun så de gylne stråler. Smilte. Sa inne i seg: Det vil komme en dag når vi døper oss i lyset, en dag! Som vil komme i grevens tid.

Hanan Bakirt

Ekhlas Altayar*

Neither fear, nor hesitation, nothing stops her dreams to act deeply in her soul and mind, with “iron will” when the matter related to live free with indignity.

She is the Winner of the Nobel Peace Prize in 1991, Daw Aung San Suu Kyi , a woman is the leading pro-democracy opposition leader in Myanmar, formerly known as Burma, one of the world’s most isolated and repressive nations, but with light of her soul, there was no more darkness over her country as the dictatorship wants.

She suffered house arrest for many times, but her spirit is deliberately warmest things in life from the values ​​of goodness and freedom, justice and truth.

She is opposition’s leader in Myanmar, Aung San Suu Kyi , which and her party won a historic election a few days ago and was considered the beginning of a new era in the her  Asian country, which was “arrested” by the military government for five decades, who once opened the door to a wind of change.

She was the daughter of her country, Aung San, received from her citizens the fruit of patience and hope of freedom and dignity, her people and nation which handed down detention and pain, but that could not defeat the power of belief and faith. She was loudly said no to violence, never, just peace was her only option, and that made her a symbol of non-violence resistance.

Tireless of peaceful resistance, even after stolen victory by the army in the elections of her country, which used to be called Burma, has become Myanmar even they put here under house arrest for many years, but she spent most of the past twenty years under some form of detention for her efforts to implementation of democracy in her country, and with that biography became Aung San Suu Kyi, a universal symbol of peaceful resistance in the face of repression, and extracted by insisting on freedom and democracy, the Nobel Peace Prize in 1991, by really reflecting the meanings of peace,  not as in a lot of times, which were granted to the leaders were they closest to be killers.

It really is an example as described by the Chairman of the Nobel Prize, “a wonderful model for the force that many had not” was Suu Kyi, despite her arrest and detention for a period of two decades, a powerful symbol of hope for the majority of Burmese citizens.

She is the daughter of her father’s national leader and a hero of independence, the Burmese General Aung San, who was assassinated in 1947, before his country’s independence a few months, the daughter, in its second year, but grew up on the clean dream: the dream of a free country gives its citizens human dignity, a daughter grew when she left to India in 1960 with her mother, who was appointed ambassador for her country there.

She did not make her degree from Oxford University, where she studied philosophy, politics and economics, as  to her own life when she met her man: Academic Michael Aires, she refused to be only an English wife successfully raising her two children, Alexander and Kim, because her country has in her mind always, so her national feelings explode of when she arrived to the capital Rangoon in 1988, to take care of her sick mother,  while Burma was in political unrest,she has spread students, staff and monks in the streets, demanding democratic reforms, to tell her famous  statement among them: “I cannot keep silent, I am the daughter of father: the national hero.

On the basis of her admiration for the campaigns of peaceful resistance led by civil rights U.S. Martin Luther King, and the movement of Mahatma Gandhi before him, Suu Kyi in organized marches and demonstrations, and toured across the country, calling for democratic reform through peaceful means and calling for free elections. But these demonstrations were suppressed strongly by the army, which called for a general election in 1990, Suu Kyi and movement of peaceful protest, won, while she was actually under house arrest, but the rulers of Burma’s military refused to hand over power, and remained in control the affairs of the country since that time.

The rose of Asian freedom was under house arrest for six years, until freed in 1995. But placed back under house arrest in 2000, and was released after two years, but they jailed her a year later, and allowed her then to go back to her home, to be placed virtually under house arrest again, and remained there until her release recently.

Dream of freedom did not die in her mind and spirit, through her forcing presence in her home, she was practiced meditation, and developed her French, Japanese, and rehearsed the play pieces by Bach on the piano. She was so sad and shaken vigorously  after her husband leave, who died of cancer in May of 1999, when the military government allowed her to travel to Britain to meet her very patient husband’s, but she rejected the call due to fear of possible rejection to return to her country. She said “whatever the strength of the governing system, in the end they will not be able to stop people, they cannot stand in the face of freedom, and our time will come.”

This is the living legend,a woman from Asia, but really I want her from my country, as an example of great values: freedom, dignity and human rights. But I try to compensate my feeling of lose, when I say: any how these values are remaining an example to all human beings. But really I want her a woman of my country, not like Iraqi Parliament female members, un fair represent Iraqi women, or other women gave the meaning of freedom and human rights through “civil society”, a bad name, who are addicted to corruption is not financial, but also intellectual and moral, they corrupted the value of freedom to live, dignity and justice.

I want her a woman of my country, not like those occupying the seats in parliament or the government, recommend by parties and religious clerks, not for their achievements and brilliant careers, or to be the example of “equality”  that was showed by  the “democracy” assisted by the U.S. invasion of Iraq.

I want her I was an example of the freedom of my country, an example of such dreams of Iraq daughters, but the consolation is that the rose of Asian freedom Aung San Suu Kyi, smacked perfume, and now I inhaled even thousands of miles away.

* Iraqi writer and academic

Ekhlas Altayar*

Although the language of national and racial inciting, adopted by the killer Anders Behring Breivik, who has horrified the country months ago ( killing about eighty human being in a terrorist attack thrilled the Oslo and Utoya island), but the contradiction was clear in his speech well covered by the fist of neo-Nazi.
In his trial, contradiction prevailed in his interventions and confession, he warns of the 

Breivik with the fist of Nazi in his trial (AFP)

danger of growing Muslim in Europe in general and his country in particular, but said he was inspired by “Al Qaeda” Islamic terrorist.
At the same time, he incites Muslims in Europe, even those showing clear rejection of violence, claimed that ad lies and deception.

Inspired by “Al Qaeda” the Islamic terrorist, but to say that “Islam is a religion incites violence”, and if ratified his words something about Islam, then it is to ratify the “Al Qaeda” and the method of dealing with Islam and use him, while he considers the Islamic terrorist group as an inspiration!

Contradiction also seemed when he considered killing dozens of people as “consistent with human rights”, on the basis that human rights give people the right to defend their culture (defending the culture of Norway), and while the truth is the victims were almost Norwegians!

So what a kind of defending culture of Norway, in a crime led his country in a national Tragedy?

The only thing that seemed the killer, in the same line with his speech, was his framing the ​​racial ideas by using Nazism signal, was raising his hand way mimic the greeting Nazis.

 Beside Nazi, he distribute his hatred of Islam on one hand and of communism on the other, as Nazi ideology in its old or new thesis, that find acceptance among the new generations in Europe as a result of the challenges caused by the continuing waves of immigrants.

Most likely that Breivik will sentence to more than twenty years, where no death penalty in Norway and most countries in Europe, but before the sentence and if it is fair enough: there is a force of justice.
Justice is made European modern communities, strong and valid for life, such as society of Norway, and its strength stems from the faith of ultimate values ​​of social peace and human rights.

Therefore, that justice will remain stronger than the Breivik fist; he was showed it repeatedly without any attention of the audience in the courtroom, which embodies the solid power of justice against the confusion of a killer’s fist.

* Iraqi writer and researcher living in Norway

Ho snur seg mot han, ser bort på mannen som sit på stolen og les avisa:

– Eg kjem til deg no som ei ny kvinne du ikkje kjen­ner før.

Så om du spør meg kvifor eg valde nett denne kvelden, så svarar eg deg at eg skal gjera sølvbryllaupet til eit heilt spesielt minne og til ein minneverdig augneblink i histo­ria vår.

Eg veit at du har gløymt røysta mi, og at du ikkje kjem til å vita at det er eg som talar til deg. Du tvinga meg til tagnad. Eg har gløymt den vel­signa evna til å tala, og hadde vorte god i kunsten å vera stille – ein kunst eg var avhengig av i mange år, då eg tolererte at du var så streng og så oppfinnsam til å påføra meg lidingar, og til å såra kjenslene mine.

Hugsar du den fyrste leksjonen din til meg?

«Kjære deg, du er vakker, og for å vakta vyrd­naden for deg, ver stille, ikkje snakk, ikkje avslør at du er dum, og at du ikkje er i stand til å koma med velformulerte utsegner.»

Og eg lærde leksjonen som ein flittig elev, inntil eg vart ein gjenstand i huset ditt og vart omskapt til ein av møblane i huset.

Når vi hadde gjester og ved andre høve der eg ikkje kunne nekta å delta, var eg berre som ein dekor som skulle utfylla eksistensen din. Eg tala aldri, nikka berre med hovudet og samtykte i løgnene dine, og då du tala om dei gode handlin­gane dine, lyste andletet mitt opp i ovundring.

Om eg var tvinga til å tala, oppsummerte eg ord så godt eg kunne, og eg prøvde å konsen­trera meg om korleis setningane var oppbygde; kvar er verbet, kvar er subjektet og kvar er objek­tet. Men du fortel meg etter avreisa at gjestene kviskra og kikka overraska og spørjande på kvar­andre:

«Kva seier denne kvinna?» Fleire gonger leit eg på deg og takka Gud for at eg meistra kunsten å vera stille så godt. På jobb kjendest tagnaden som ein kniv som reiv sund sjela mi, og eg lytta til kollegaene mine som meistra tale­kunsten utan feil. Heilt til analfabeten som kvar veke gjer reint i huset vårt, overraska meg med krav om å få tala, og eg ynskte å byta plass med henne, og at eg kunne gje henne universitetsutdanninga mi mot hennar krav om å tala. Eg veit at du kjem til å hoppa opp av stolen din og verta rasande, og at du kjem til å skrika til meg:

«Kven oppmuntra deg til å fullføra uni­versitetsutdanninga di?»

Men ingen, utan eg, veit at målet ditt var den auka inntekta mi etter full­førd utdanning. Løna mi brukte eg på heimen utan å ta omsyn til det eg trong som kvinne. Og såg du meg med ei bok i handa, vart du rasande og galen. Då eg sa at eg ynskte å skriva, skreik du til meg:

«Skal du no gje deg ut på den tapte vegen?»

I 25 år handla livet vårt om dine ynske og ditt temperament. Eg pla venta på at du skulle for­lata huset slik at eg kunne høyra på den musik­ken som eg likar – etter at han vart forboden heime berre fordi han ikkje passa deg. Eg dansa til romantisk musikk. Eg sat meg på ei sky som bar meg langt unna det vesle helvetet her. Eg rørde meg rundt i huset som ein sommar­fugl om våren. Eg pusta djupt inn og naut den korte forfriskande brisen av fridom som rørde ved sjela mi. Og når du brått kom heim før avtala tid, og gjekk til åtak på meg fordi eg høyrde på musik­ken som du ikkje lika, braut sinnet ditt ut som ein vulkan av skitne og sårande ord, og rommet vart endra til ein stad herja av ein orkan.Eg nektar ikkje for at du er ein god lærar.

Eg trong ikkje meir enn ein leksjon for å læra det du ynskte. Eg hadde ikkje lov til å velja veninnene mine, og dei få eg hadde, var plukka gjennom deg. Då eg vart kjend med ei veninne på jobben, og ho kom heim til oss for fyrste og siste gong, var det som vanleg ikkje vanskeleg for deg å overausa meg med stygge ord og gå i detaljar om dumska­pen min, om at du freista å gjera meg til eit men­neske, men at eg vart verande eit dyr inst inne. Og eg lærer av feila mine, for det er ikkje lov for meg å velja veninner utanfor ramma di. Eg veit at du ikkje har noko å seia, og det einaste du tenkjer no er:

«Korleis lærde denne katten å visa klørne sine og kven har lært henne å tala?»

Fordi du, din dumming, du veit ikkje kva opphopa smerte tyder, og du kjende ikkje til smerta frå tårene som svir i augneloka i lange søvnlause netter. Og du veit ikkje at eg ikkje er ein ting som vert eigd med dine frårøvande, fiendslege augneblinkar.   Du vil aldri tenkja at eg fyrst og fremst er eit menneske av kjøt og blod, og kjensler. Det er fordi den forderva kulturen din seier at kjens­lene berre tilhøyrer mannen.

Å Gud! Korleis skal eg konfrontera han med lidingane i dagleglivet det siste kvarte hundreåret? Om eg helte minnet ut framfor han, så ville det drukna verda med tilskitinga hans. Eg veit kva de tenkjer. Kvifor venta eg så lenge? Min kultur er også dårleg og ròten… naturlegvis toler kvinna grovskapen til mannen; stakkars mann som arbeider og slit utanfor huset, han har ingen han kan lata frustrasjonen sin gå ut over, utanom denne slaven som vaktar æra si i huset hans. Så kan henda er det vanleg at han slår henne, så «slag frå eins kjære er søte som rosiner».

– Men også du er ein drit – OK, der lånte eg dei minst stygge orda dine – du vreid armen min så det gjorde vondt, og du brukte dei verste for­mene for utpressing; du røva borna mine frå meg, og du visste at eg røm­mer frå deg til dei. Eg fekk vita frå opplevingane til nokre av veninnene mine korleis dei vart frårøva borna sine, og at dei ikkje fann nokon tilfluktsstad. Eg har aldri i livet mitt høyrt så stygge ting som dine, og akk så van­skeleg og sjokkerande det er å venja seg til dei. Du brydde deg ikkje om mine kalde rastlause net­ter, og søvnløysa mi vedkom deg ikkje. Eg skreik og skreik frå mi djupaste fortviling, men skriket mitt vart sitjande fast i halsen, som vart like tørr som jord gløymd av regnet. Eg trudde ikkje at byrgskap kunne eksistera samstundes med kjær­leik, og at tilgjeving og tagnad er betre, inntil byrgskapen min tok til å blø og blø, heilt til eg gav opp vyrdnaden og menneskeverdet mitt. Og eg knuste sjela mi, alt for å verna heimen min og borna mine.

Eg tok imot krigane dine med aksept og stille som statuen av sfinksen, inntil stilla var lei av meg. Så eg sa til meg sjølv: «Lat meg prøva å bryta stilla.» Og eg sa så vidt nokre ord, då huset endra seg til ruinar, som om det hadde vorte råka av ein storm, og eg oppfatta at det ikkje fanst nokon annan tilfluktsstad enn stilla. Men ikkje eingong stilla mi vedkjem deg!

Kreativiteten din var så fantastisk at eg ikkje ein­gong har sett noko liknande på film. Fyrste gongen var då vi sat på balkongen og drakk kaffi, og du spurde meg om eit glas vatn. Eg kom med det, men fann ikkje kaffikoppen min! Eg spurde deg om han og tenkte at dette var ein vits frå di side. Du var streng og alvorleg: Kan­skje du tok han med deg! Nei, kvifor skulle eg gjera det? Vi leita etter kaffikoppen, og han var i rommet mellom balkon­gen og kjøkkenet! Og dermed byrja ei rekkje ting å skifta plass, for å overtyda meg om at eg var galen, inntil eg byrja å tru det sjølv.

Sanninga, den skal eg fortelja deg. Det stemmer at om eg ikkje var galen, så tolde eg ikkje å sjå livs­våren min tørka ut og brenna i hendene dine, og han er ikkje til å berga. Hugsar du, din drit, kor mange yrke eg utførde i huset ditt? Tenestejenta som gjorde reint huset og vaska klede. Kokka som laga til dei beste måltid for deg. Barnejenta som oppdrog borna. Og i tillegg til alt dette drog eg på jobb for å føra heim pengar… Og om natta ville du ha meg som ei hore, og om eg klaga over å vera sliten, så siterte du profeten Muhammed om kvinna som vart forbanna av englane heilt til neste morgon av di ho sa nei til sex. Dra til helvete, og lat englane og demonane forbanna deg! Eg skal kasta deg ut av livet mitt og eg skal kasta av meg dei vanæra kleda mine for å få til­bake menneskeverdet mitt.

Hanan Bakir

Hanan Bakir er palestinsk forfattar og har budd i Noreg dei siste 20 åra.

Eg tok imot krigane dine med aksept og stille som statuen av sfinksen.

– Fasaden lurer oss
– Eg skreiv dette stykket fordi eg har lært av Ibsens Et dukkehjem at ein heim slett ikkje alltid er så fin som han ser ut utanfrå, seier Hanan Bakir.

Hanan Bakir er palestinsk forfattar og har dei siste ti åra budd i Noreg.

– Fasaden lurer oss. Mange nordmenn talar om dei sterke familiebanda i Midtausten med respekt. Men bak husveggene går det føre seg ei sterk undertrykking av kvinnene som opprører meg. Eg vil avsløra det indre tilhøvet mellom familiemedlemene i mange av dei patriarkalske heimane i Midtausten.

– Og då eg arbeidde på eit norsk krisesenter, oppdaga eg at opplevinga eg skriv om her, er sams for mange kvinner frå Midtausten som bur i Noreg.

Teatermonologen er oppførd i Tunisia og i Akka, ein palestinsk by i Israel av Samia Bakri, ein kjend og populær skodespelar i Midtausten.

On the first day for me in Norway were two types of emotions I lived: the first is the horror that affected me by what came to be not separate from the misfortunes of all Iraqis: wars, displacement, violence, and the second was the image of Norway as a country that respects human rights and home to many of those who seek help, which I knew by our national immigrants and refugees, arrived to this country far from their homeland.

The first test is when I applied for asylum, when the officer showed an aggressive behavior against me even without dealing with my well documented story, and the result was an increase in the horror I was carrying. Honestly the officer later tried to apologize for it, but the situation has changed in the second interview to escalate the feelings of hope again, and the picture of Norway as a country home of humanitarian aid to those really need was bright again in my eyes, far away from waves of fear and horror.

The first step for me in the refugee camp let the story more complicated, on the one hand the situation of refugees and their stories and cases, and the other hand, the way authorities are treating them, sometimes to deal with refugees as numbers and not to look at their humanity situation, different from each other, the administration in temporary camp was insisted me to share a house with a woman suffering of abnormal, mental, and psychological behavior, she showed an act of aggression against me, and did not hesitate to threaten me and I my daughter, and instead of finding a solution even temporary one, and providing a separate room to live with my, they were found a strange solution: to share a small narrow room with another woman. Even I was sleep on the ground in an environment lacking of any humanitarian atmosphere, where there was shared bathroom, with and total alienation of the place I shared in with people not of my original country, not speak my language, and their culture is not mine.

Here I do not want to concentrate on my personal story, even though it was included things worth perusing, such as the high cost of health and treatment, but I want to stop at the main point which is the somewhat ambiguous relationship between the refugee and his new country with its administrative measures and their cultural and behavioral patterns.

There are refugees I knew them, and some of my original country, recognize the successes they achieved in Norway, and their relationship with the new society and its institutions are characterized by vitality and positive influence, while I found others hold Norwegian citizenship, but not to know the Norwegian language and culture, not even its laws, its constitution and its policy, but more dangerous than this there are those who know only specific things in his behavior with Norwegian institutions: How he can deceive those institutions and lying down in a way to earn more without paying anything, someone claims he is suffering chronic physical or psychological disorder until he gets to retire, or that the riding public buses without paying the price of the ticket, he tells that as kind of pride, and calls for new immigrants to do the same! Or they are deceiving the authorities by saying they have changed their religion (Islam, mostly) to another one (Christianity mostly) in order to obtain residence, under the pretext of having new religion, in which they cannot return to their country of origin, because the penalties of changing religion threatening his life?

The other hand I got to know is the behavior of Norwegian native citizens, which seems the resentment of the refugee and for no reason sometimes, I know that we are humans and not angels, but I was surprised, for example, the strange act of Norwegian mature lady living near by the camp I was lived in, when I took my daughter in a walk to the near farm showing her the animals in it, so she went out to us, angry with her dog, and ordered us to stay away while my daughter was so happy with the sight of cows and horses on the farm. What drives that lady to show that act? I cannot really expect that the only reason is stereotype of us as refugees!

In the same context, I will tell here another story that my daughter and I lived in a supermarket:

My daughter: Mama I’m hungry and I want to eat this piece of chocolate.

I: take it but let me keep the cover to use it to pay the price.

Young lady as a seller with angry voice (after I give her the cover): Why the cover removed from the piece of chocolate? This is forbidden.

I: This is a child and felt hungry and I kept the cover to pay the price, what’s wrong with that?

Seller: many have acted this way in order to avoid paying the price.

I (after paying the vendor fifty Kroner): This is for my daughter’s chocolate, and the rest is by the name of many did not pay as you say.

After that I turned out while she continued saying words I did not to hear.

2 stories I told about native Norwegians citizens, and two examples I mentioned for the conduct of refugees reflect all of what it described as ambiguous position in relation to the 2 parties, and I think it requires a cultural act from both parties:

It is unbelievable to grant Norwegian citizenship to the people who do not know neither the language of their new country nor its culture, and constitution, recognizing their right to retain their culture of origin and religious behavior, but according to perfect harmony with the Constitution must be respected. Also it is un logic to give the nationality of a democratic country committed to human rights and tolerance, to immigrants do not hesitate to support violence and even those who promote ideas that produce terrorist attacks such as bombing works by Muslims in several regions in the world, some of whom are citizens of European countries. There must be a fair balance I see it: giving the rights granted to Norwegian citizens must be balanced with the total commitment of political and constitutional culture based on commitment to democracy and respect for human rights and ensuring freedom of expression. And there must be a real test in understanding of the Norwegian Constitution and democratic construction, and pass the real test is who would be qualified to carry the nationality of the country, including the real means to participate in the process of integration.

The other party, Refugee to this country is responsible also: it is not reasonable to migrate here away from fear of persecution and injustice and the absence of justice and rights, then exercise later, forms of abuses, including dedicated calls isolation, racism and incitement to hatred and even violence. Here the immigrant re-produces the same unfair situation, which he left his original country because, and tries to build it again in his own thoughts and behavior in the country?

Ekhlas Altayar

• Academic researcher

Denne artikkelen er skrevet av Ahmed al-Sarraf i 2010. Han er en kjent arabisk intellektuell som ikke har høyreekstreme sympatier som bor i Kuwait

Noen kaller Europa det gamle kontinentet. Men egentlig er det sentrum av den moderne sivilisasjon av verdens kultur og årvåken samvittighet. Europa og Vesten spesielt, som er kjent for å ha en humanitær rolle i kampen mot underutvikling,har i flere tiår åpnet armene til de nødstilte,deres pårørende, og de forfulgte i sine land, som er fordrevet  fra sine hjem og tidligere politiske  motstandere.
Når de (europeere, og vestlige) forsøker å forsvare sin identitet, sitt demokratiske samfunn og friheten til sine borgere, er det ikke vår rett å protestere. De utøver sin rett og og sitt ansvar for å beskytte seg mot angrep fra «islamske tanker», som forsøker å endre innholdet i deres liv og livsstil, og et stikk i hjertet av deres tro!
Det kreves av oss  åpenhet og fullstendig upartiskhet for å forstå årsaken til det sinne og reaksjonen til de europeiske politikere og vanlige innbyggere som føler at kontinentet er utsatt for et islamsk press «menneskelig og kulturelt», som de ikke kan møte, gjennom demokratiske midler og normal respons.

Dette krever at vi setter oss i deres sted: Under en generasjon eller to, vil mange i verden gå glipp av Europa. Vi er de første av dem. Fordi Europa vil slå inn på noe annet med all denne migrasjon og reproduksjon av den islamske overveldende bølgen som ønsker å konvertere Europa til ”det islamske hav”. Dette er årsaken til den europeiske bekymring, og at de føler seg vettskremt av den negative påvirkningen forårsaket av minoriteter, særlig muslimer og deres levemåte, på samme måte som vi er her (i Gulf-landene) er bekymret for den negative påvirkningen av de asiatiske samfunns levemåte, med de svært store forskjellene mellom partene.
Islamske «ghettoer» begynte å formere seg i de europeiske hovedsteder. Muslimske samfunn har okkupert mer enn en fjerdedel av historiske europeiske byer som Amsterdam,Marseille og Malmö, etc., hvor sløret er blitt et landskap og avdekket flere og flere bærere dag for dag. Moskeer vokser opp som paddehatter i hvert hjørne, med besøkende, mer enn kirker. Arbeidsledige i de muslimske samfunnene fortsetter å øke. De bidrar ikke til økonomien, for det meste gjør de ikke annet enn å være en byrde som lever på sosialhjelp  antallet muslimer i Europa, 45 millioner, et tall som ikke betyr mye hvis de har tenkt å integrere seg og leve i storsamfunnet , men det skjer ikke, de fleste er lojale mot politisk islam mer enn deres nye hjem. Også undersøkelser viser at en stor andel ikke er imot massedrap, selvmordsangrep og æresdrap.Undertrykking av kvinner og behandling av dem på en måte som ikke skiller seg fra hvordan de ble behandlet i sitt hjemland.

Europeiske myndigheter kan ikke gjøre noe med disse farlige trendene, med økende godkjenning av retten til muslimer i søknader om bruk av sharia loven. Det er forferdelig å se hvem som dro til Europa ved å flykte fra sitt hjemland på grunn av politiske, religiøse eller militære diktaturer ønsker nå å gjøre Europa til noe som ligner på det de tidligere hadde rømt fra!
Vi skriver ikke dette mot noen bestemt, men for å uttrykke vår protest mot forsvarere av den muslimske rett til å leve i Europa på den måten som passer deres tro, og avviser samtidig å tillate enhver minoritet i vårt samfunn, inkludert europeere å puste uten uten på den måtenvi velger for dem.

Vi skriver for å advare muslimer som er stolte av sitt europeiske borgerskap, at de vil til slutt betale prisen av ekstremismen, mens mobben  som vendte tilbake til hjemlandet ikke bryr seg fordi de først og fremst er en mobb .

The article was published at 06.07.2010 an Qabas in kuwait:

Link to the original text:

http://www.alqabas.com.kw/Article.aspx?id=619660&date=19052010

 Oversatt til norsk av Tor Fagerhaug

Det blir nesten umulig ikke å la seg bli rørt av kunstfilm serien ”Salte kyss 3” av kunstneren Shwan Dler Qaradaki, produsert av Kulturbyrået Mesén. Serien bærer et poetisk preg både i tittelen og innholdet, hvor vi får innblikk i kunstnerens minner fra barndommen og flukten under krigen i det irakiske Kurdistan.

Man føler seg, på en eller annen måte, involvert i og en del av historien.

Alt fra de små detaljene, fortellingen, musikken, grafikken, og den varme tungbærende stemmen, til de fantantasitiske grafiske komposisjoner i et fotobilde fra kunstnerens private familie bilder. Alt dette er noe som utgjør en ren fangende kunst med et meget sterkt budskap.

Kunstneren Shwan Dler Qaradaki er en av de fremste kunstnere med innvanderebakgrunn, som klarte å skape noe unikt og gripende. Han overlevde Halabja massakren mot kurdere i 1987 og kom til Norge som flyktning i 1999, hvor hans kunstkarriere startet i det fredelige Norge. Veien dit har hatt mange tunge utfordringer, noe som gjør kunstneren til et stort forbilde for mange av oss.

Jeg, Walid og Sona bestemte oss for å reise til skien, og besøke Qaradaki i Ibsens hus etter at han fikk utdelt statens kulturstipend. Vi var veldig nysgjerrig og spent på å bli kjent med kunstneren som et menneske i kjøtt og blod.

Intervju med Shawn Dler Qaradaki:

- Du er en av overlevende fra Halabja massakren i 1987, det kommer veldig klart i kunstverkene dine at denne hendelsen har satt sitt spor i deg som menneske, hva er det som du fortsatt husker fra denne tragedien?

- Jeg husker at hele landsbyen ble ødelagt, de som ble drept under de kjemiske angrepene de var tre av mine fettere, de var som brødre for meg, vi vokste opp sammen, de var eldre enn meg og passet på meg hele tiden, de tok meg til landsbyen, vi lekte sammen, for meg er hendelsen bare et eventyr, jeg husker så vidt noe av det.  Jeg husker at når jeg fikk vite at de ble drept, jeg gråt ikke, jeg fikk sjokk som liten, jeg var rundt 12-13 år gammel i 1987. Hele familien min flyktet fra Halabja-områdene til huset vårt i Sulmanye. Vi hadde et lite hus og over fire familier med masse barn rømte til oss, fordi de hadde ingen sted å bo, alt ble ødelagt i Halabja-angrepene, og de kom til oss.

Hvordan klarte de å rømme? Siden det var kjemisk giftige stoffer i lufta osv?

- Noen ble drept, og noen klarte seg så vidt, en av mine fettere ble så alvorlig syk at han ble helt lam, når han pratet til oss, skjønte vi ingenting av det han sa. Han ble sengeliggende i mange måneder, tilslutt døde han, og da døde han i hjemmet vårt, han var en av de som flyktet til oss. De var mange, til og med faren min ble innkalt til sikkerhetspolitiets kontor og da han ble avhørt om hva alle disse familiene gjør hos oss, fortalte han at de er våre slektninger og de hadde ingen sted å bo, og de blir hos oss midlertidig til de finner et sted å bo, og det var det som skjedde, etter et par måneder flyttet de til et bondested i Sulmanye.  De åpnet en forening for pårørende, noen av mine slektninger fikk tilbud om å få jobbe til Saddam, i en hær som tilhøre Saddams tjenestemenn, de fikk penger for å jobbe i Saddams regime, de var kurdere.

Jeg var et par ganger i byen i sommerferien og jeg vet at 87 personer ble drept under de kjemiske bombingene. Disse tingene som jeg så vidt husker fra denne tragedien, har jeg snakket om i filmene mine, det er som et eventyr for meg, for meg er det bare en drøm egentlig.

Tenker du kanskje å skape en film, om den perioden??

- Jeg vet ikke, jeg er ikke filmskaper, jeg er bildekunstner, jeg har allerede brukt det i salte kyss, mer detaljert, jeg har faktisk tenkt på å skape en tegneserie ut fra denne hendelsen. Inspirert av persepolis, som også har gitt ut en bok fra filmen, fremlegge små historier fra denne perioden.

Oslos kulturmesse har lyst til å bli en slags produsent til del 3 av filmen salte kyss. Drømmen min er å samle de tre delene og skape en lang kinofilm ut av dem, en stor animasjonsfilm. Kontaktene har mye å si, i denne bransjen, når de kommer til utstillinger.

En kunstner med minoritetsbakgrunn møter ofte mer motstand i bransjen enn en etnisk norsk, er det fordi de er innvandere, eller er det på grunn av emner som kanskje ikke interesserer mange? Man blander politikk, smerte, håp, religion, er det slik at det ikke interesserer nordmenn så?

-          Jeg føler det motsatte, den tematikken vi tar opp interesserer nordmenn veldig. Spesielt når vi setter disse problemstillingene i en kunstnerisk setting, så blir disse temaene enda mer interessant, men det DE er redd for navnene våre, de vet ikke hvem vi er, og vi er fremmede for dem, men jeg føler at med en gang vi får vist hvem vi er, og hva vi har å si på hjertet, så øker interessen. Dette har jeg opplevd, for under produksjonen av salte kyss 2, så gikk jeg på turne sammen med ungdomskolene i samarbeid med den kulturelle skolesekken, og da så jeg med en gang, at så snart jeg presenterer meg selv og mitt navn, så blir det veldig stille, men når jeg viser filmen, så kommer det raskt frem en diskusjon, så blir atmosfæren helt annerledes, de blir mer kjent med meg via filmen, og da forstår de meg mer, så glemmer de at jeg bærer det fremmede navnet. Det har selvfølgelig mye å si at jeg er personlig tilstede, og forklarer ting fra min personlige opplevelse. Når man er vitner som står ansikt til ansikt, når man blir stilt direkte spørsmål, så kan man fremme et grundig svar fordi man vet hvordan denne hendelsen var. Sånne ting har mye å si. Det er interessant, å snakke om slik tematikk, det mangler vi faktisk i det norske kunstmiljøet, at det blir mer politikk, litt mer gass på ting. Ikke å gjøre ting bare for å provosere eller bare for å gjøre det, men når man vil si noe, som når man har et budskap eller en historie å fortelle, så er det fint.

Har du noen kunstprosjekter i gang? Kan du fortelle oss om det?

- Nå holder jeg på med et kunstarbeid, som jeg skal vise på en utstilling i galleriet BOA i Oslo, den 23. sept. Jeg vil lage en hijab laget av kvinnens ekte hår fra alle slags typer og farger. Inspirasjonen kom fra et møte med en kristen jente som fortalte sin egen historie til meg. Hun tilhørte en menighet som var såpass strenge, og medførte henne psykiske problemer, og på grunn av at de var en så pass lukket miljø, at de ikke ville akseptere andre typer mennesker, de ville ikke akseptere andres meninger, og da hun opplevde det så hadde hun kjempefint og tjukt hår, og hun fikk beskjed fra menigheten sin at hun må klippe håret, når hun spurte hvorfor, så ble hun fortalt at dette lange tjukke håret frister gutter, hun ble tvunget til å klippe det, men hun tok vare på det, skrev notater om hvilken dato det ble klippet, og da tenkte jeg hva er forskjell mellom denne jenta, og en vanlig muslimsk jente som blir bedt å bære hijab for ikke å friste gutter, og akkurat dette syntes jeg var veldig interessant. Jeg ba den kristne jenta om å gi meg håret hennes, jeg fikk den, og jeg ba også en annen jente som tidligere bar hijab om å klippe litt av håret hennes og gi den til meg, jeg samlet også blondt hår, eller altså norsk hår til å lage denne sjalen, nå er jeg nesten ferdig med den egentlig.  Når den er helt ferdig skal jeg få en kurdisk jente til å sitte på utstillingsdagen og bruke sjalet til å dekke hodet som hijab på håret. Dette prosjektet samarbeider jeg med min venn Lars Sandås, han er også kunstner som meg og vi gikk på samme kunstskole, utstillingen kaller vi Tapte baller, det handler om å miste æren i samfunnet, men han fra sitt ståsted som nordmenn og finsk, og jeg fra mitt som både kurder, iraker og norsk. Utgangspunktet i dette prosjektet, var selvmord av kurdiske kvinner som brenner seg selv på grunn av ære, sex utenfor ekteskap, abort, tvangs ekteskap, de brenner seg for å hevne seg mot seg selv. De heller på bensin over kroppen og tenner på seg selv, det som blir igjen av kvinnen er aske av kroppen det jeg lager nå er 300 små Forster skulpturer, og dekker det med hår, og henger det opp på en vegg i en utstilling. Målet mitt er å skape debatt gjennom kunst, jeg har vært innom blogget og lest mye, og ble inspirert av det som ble skrevet, men jeg som kunster kan bruke kunsten min for å si min mening istedenfor ord, for å oppnå noe, og øke forståelsen mellom mennesker osv. Kunst har mer påvirking enn ord og debatt. Kunst kommer inn i folkets sjel.

Hvordan klarte du å vente i 12 år for å få et sikkert opphold i Norge, samtidig som du var så kreativ på denne måten? Er ikke kunstnere i behov for trygghet både fysisk og psykisk for å komme med kreativt arbeid?

- Det å konsentrere seg om å leve livet, altså ikke å tenke på kun å skaffe seg opphold, er avgjørende. Jeg begynte å studere, å få venner, og ikke å la noen sette meg i bås. Å tømme de fortviltesene og forventningen gjennom kunsten, noen ganger så falt jeg ut, men jeg var nødt til å holde meg sammen i en såpass personlig sak, til ikke å sløse bort tiden med bare å sitte og vente på positivt svar, jeg ble flere ganger fortalt av politiet at jeg ikke tilhørte her, at jeg ikke har noen tilknytninger til det norske riket, jeg fikk mange ganger avslag med forklaring på at det er trygt nok i Kurdistan nå. Sånne ting gjorde at jeg følte meg annerledes og at jeg måtte bruke kunsten min til det. Men jeg må også si at selv om jeg prøvde så godt ikke å tenke på dette problemet hele tiden i 12 år, så har det vært mange ganger, når jeg er på dansegulvet og har det kjempe gøy, at det slo meg at jeg ikke har opphold og at jeg når som helst kan miste de vennene jeg har her. Det livet som jeg har skapt her i riket, det var veldig tungt. Jeg var nødt til å være personlig for at folk skal, gjennom kunsten min, forstå hva som skjer med personer som har sitt liv på lange ventetider, hva skjer med menneskets selvbilde og identitet. Jeg har mange ganger sagt at jeg allerede er blitt norsk, jeg trenger ikke passet for å være det, samtidig så var jeg hele tiden bevisst på hva jeg ville. Å fullføre en 7 års kunstutdanning uten sikker opphold var ikke noe lett, men gjennom gode venner, som har gitt meg støtte, så visste jeg at jeg har gode mennesker ved min side, Det var dette som ga meg nødvendig trygghet og håp, for å fortsette videre med livet. Fordi som kunstner, når man kommer på en idé midt på natta, da klarer man ikke å sove for da er man bare så ivrig, man vil være våken for å gjennomføre, fullføre, det var sånn jeg var hele tiden, jeg gjorde ting med en gang, aldri utsatte noe, og stod på hele tiden.

Det var NAWARA ACHKAR som intervjuet Shwan.

NAWARA ACHKAR

• Født i 1986 i Syria
• Utdannet som regissør i Oslo
• Laget mange kortfilmer bl.a. Gaven, om ”hijaben”

Some people call Europe the old continent. But really it is the center of modern civilization of the world’ s culture and vigilant conscience. Europe, and Western in particular, which is famous in  humanitarian role and in the fight against underdevelopment, having opened arms for several decades to the afflicted, bereaved, and hounded from the systems of their countries, and displaced arbitrarily from their homes and former political desperate or opponents.

When they (Europeans, and Westerns) try to defend their identity, democratic societies and the freedom of their citizens, it is not our right to object, they just do their right and responsibility to protect themselves from the onslaught of «Islamic Thought», which is trying to change the nature of their lives and lifestyle, and stabbed in the heart of their faith!

It is required of us for impartial and complete impartiality to understand the cause of anger and the reaction of the European political and ordinary citizens exposed to the continent from Islamic «human and cultural», they cannot face, through democratic means and normal response.

This requires us to put ourselves in their place: During a generation or two, many in the world will miss Europe. We are first of them. Because Europe will turn into something else with all this migration and reproduction of the Islamic overwhelming ridden and wants to convert Europe to the “Sea of ​​Islam”. The right of the European, therefore, that worry, and feel terrified of the negative impact caused by the minorities, especially Muslims, in the way of living, as we are here (in gulf countries) concerned about the negative impact of the Asian communities in the way of living, with the very large difference between the parties.
Islamic «ghettos» began to multiply on the European capitals. Muslim communities occupied more than a quarter of historical European cities such as Amsterdam, Marseille and Malmo, etc., as the veil has become a landscape and revealed more and more wearers day after day. Mosques are growing like mushrooms in every corner, and increases the number of visitors, more than churches. The pools of unemployed in the Muslim communities continue to grow. They are not contribute to the economy, mostly they do nothing but to live a burden on social assistance, as the number of Muslims in Europe, 45 million, a figure that does not mean much if they intend to integration and live with the larger ocean, but it is not, Most are loyal to political Islam more than their new home. Also the surveys showed that a large proportion is not opposed mass killings or suicide attacks, and honor killings. Oppression of women and treated in a manner no different than they were treated in her native land, were spread.

European authorities cannot do anything about these dangerous trends, with increasing approval of the right of Muslims in the application Shari´a law. It is terrible to see who went to Europe to escape from his homeland because of political or religious dictatorship or military, would now like to turn Europe into something similar to what he had previously escaped!

We do not write this against a particular, but to express our protest against defenders of the Muslim’s right to live in Europe the way that suits their beliefs, and reject at the same time to allow any minority in our societies, including the Europeans, that will soon breathe without the way in which we choose it.

We write to warn Muslims they proud of their European citizenship, that they will be paid at the end the price of extremism, while the Mobs will not care that returned to the States that have already came from, because they are mobs first and foremost!

Ahmed Al-Sarraf
liberal and leading intellectual of Kuwait. Has a regular column in Qabas, a leading Kuwaiti newspaper.

The article was published at 06.07.2010 an Qabas in kuwait:

Link to the original text:

http://www.alqabas.com.kw/Article.aspx?id=619660&date=19052010

 translated by Dr. Ekhlas Altayar

It is no secret that since the middle of twentieth century the Western governments  have favoured and supported totalitarian rule in the Middle East because the stability of these countries under totalitarian rule served the interest of these governments. And after the discovery of oil in the Gulf States, this support increased in its quality and quantity

When Nasser of Egypt overthrew King Farouq and established close ties with the then Soviet Union, the Gulf States in general, and Saudi Arabia in particular, started to feel the pressure exerted by the socialist regime of Nasser. It was natural for the Gulf Sheikhdoms and kingdoms to turn to the USA for support. The latter encouraged them to form a crescent of Islamic states surrounding the Gulf to act as a buffer against the spread of Communism, and to support the despots of the Gulf. Saudi Arabia and the Gulf states provided the cash and the USA provided the know-how and the arms to create the Islamic crescent.

The Muslim Brotherhood (MB) movement, which was established by a fanatic school teacher in 1928 spread like wild fire in the surrounding Arab countries, which were then under colonial rule, because the people of these countries wanted rid of colonialism and thought that Islam would unite them against the colonising  Western powers.

Saudi Arabia grabbed this opportunity and welcomed the MB members who fled Egypt after the failed attempt on President Nasser’s life. The Sheikhs provided the MB members with all the money and arms they needed to create the Islamic crescent in Pakistan, Afghanistan, Sudan, Yemen, Somalia, Syria etc.

Having established itself in all the Arab countries, the MB started opening Islamic Centres in Germany, Switzerland, England and the USA and Canada. They took advantage of the freedom of speech and worship and started recruiting young Muslim men and sending them to Afghanistan and Pakistan for training in explosives and other firearms. All these young men were trained by al-qaida and most of them fought in Afghanistan during the Soviet invasion of that country. After the war ended, most of these men returned to their countries of residence in Europe and formed sleeping cells for terrorism against the West. Their supply of money, arms and explosives came from the Gulf States through the MB movement

The MB throughout its history cooperated with the despotic regimes and avoided conflict with them. Even when the demonstrations started in Tunisia and then Egypt, the MB stayed on the sidelines to avoid vexing the regimes in case the revolutions failed. But once the revolutions took a foothold in these countries, the MB started using the huge supply of money from the Gulf States to bribe the hundreds of thousands of people who could not go to work because of the upheaval, and those who were permanently unemployed. They distributed food to the poor, helped the unemployed with food and money, and used the mosques to rally people around them, threatening them with eternal damnation if they did not vote for them so that they can apply sharia, the Islamic penal code

They won more than two thirds of the vote in Tunisia and in Egypt. Would this have any repercussions for the West? It surely will for many reasons. Firstly, the Islamic political parties have no political manifestos and no experience in governance. The economy will flounder and these countries will slide into recession, especially that Islam forbids interest on financial transactions. This will lead to less investment and more poverty, forcing the young people to take unacceptable risks to reach European lands as illegal immigrants, compounding an existing problem in Europe, which will in turn lead to the rise of the ultra-right parties in European countries. Secondly, The MB is flush with petrodollars from the Gulf States, and will try to divert the attention away from the human rights abuses in their countries by financing the sleeping cells in European countries to have their own spring of terror, which will grab the headlines all over the world and give the Islamists a breathing space. What happened in Toulouse in France is just the beginning. Thirdly, the European governments will be put in an uncomfortable position of either cooperating with these Islamic governments and provide them with aid, despite their complete disregard for human rights, and especially women’s rights, or refrain from cooperating, and thus offending the oil producing countries in the Middle East, and risking huge increases in oil prices which will wreck the European economies. Fourthly, the Islamic governments will turn a blind eye to, if not actively encourage the sectarian strife between Christians and Muslims in those countries, thus putting the European Union to the test again in the area of human rights, and increasing the influx of Christian immigration from the Arab countries. Fifthly, the Islamic parties cannot be trusted to keep their promises regarding freedom of speech, freedom of worship, or even peaceful transfer of power. Already we have seen in Tunisia that Rachid al-Ghanouchi, the chairman of the largest Islamic party in Tunisia, said before the elections that his party would not be fielding a candidate in the Presidential elections. Now that the elections are a few weeks away, the party announced that it would, after all, field a candidate. The same happened in Egypt, where the MB said before the elections for the general assembly that they were not interested in fielding a candidate for the Presidential elections. After winning the majority of the seats in both houses of parliament, they declared that they might field a candidate after all.  The European governments will find it extremely difficult to conduct business with these Islamic governments, and we have the best example in Iran and its dealings with the International Atomic Energy Commission.

After all, the future does not seem to be very bright for Europe following the Arab Spring.

 Kamil Annajar

Ekhlas Altayar*

In a dramatic end, Mohamed Merah, 23, was shot dead in the head. He wanted in the deaths of three French paratroopers, three Jewish schoolchildren and a rabbi—all killed since March 11 in what Merah reportedly told police was an attempt to “bring France to its knees.”

He wants to “bring France (the country provides nationality and safe place for 5 million Muslims) to its knees.” So we must ask: Muslims in Europe…. what are they want?

Before that we must ask: why we trapped in a situation in which we shoot the people and officers of the place we shared living in?

Why one of us (we as Muslims), shoot to death innocent schoolchildren? Why, why and why in a series of never ending questions?

Some of the researchers and officers in Europe said before” The slow progress made on Muslim integration” will be the main problem of identity, Europe will face, while others deeply involving in the study of the phenomena of Muslims in Europe said: The radical religious groups use the desperate feeling of young Muslim generations from economy crisis and the war against Islamic counties, Europe shared in, to expand their effect between young Muslims. And some blamed right wings and racial policies in many European countries.

Many Europeans asked why European Muslims weren’t doing more to assimilate and respect the culture of their new countries.

The question is logic and real, but it depends on “Secularism”, which allows all groups, including Muslims, to practice their religion as they believe in, but Europeans till now didn’t reach the point: Radical Muslims whom are very active now, consider “Secularism” as an idea of evil, while Europeans treat with it as essential way of living in which the practice of religion is fundamentally a personal, private act detached from public, political life.

Now Muslims in Europe deeply try the opposite way: public and political life as a mirror of their religious commitment, so they are faced with questions related to their identity, affiliations, aspirations and lifestyle.

However like other Muslims in Europe, were at the receiving end in the crisis, Mohamed Merah, as a symbol of.

So what we need 1^st is: stop double standards. And this is a responsibility of both Muslim clerics and European authorities. Stop building mosques and Islamic centers as bases of Jihadists and killers. Stop giving leader of political Islamic parties and groups any right to live freely in Europe unless they committed by the law, that they will end their ideology and political activity.

Be clear and sharp: Muslim immigrants and citizens are here to be live with whole respect to the values of societies, they are living in.

Without that, there is no surprise to see more killing take place by tens of Merah’s supporters and followers.

Radical and political Islamic groups and parties converting Arab and Muslim countries to ruins, without hesitation they will do the same here (in Europe) if there is no one stop them.

Ekhlas Altayar

• Academic Researcher