17. mai

Maimånedens sol begynte å varme Oslos himmel. Smilene begynte å tegne seg på menneskenes ansikter. Enhver av dem tar imot varmen på sin egen måte. Men å sole seg i gylne solstråler, på offentlige steder og i parker, er et fellestrekk hos folk. Mens 17. mai dekker Oslo med en spesiell atmosfære denne måned.

Laila går ut av en butikk, omfavner en bukket med små norske flagg som kommer til å ta sin plass på kafeens bord, sløyfene med samme flaggfarge fester seg på kelnernes bryst som pynt. På kaféen som hun ankom tidlig, begynte Laila å pynte bordene med flaggene. Hun stirret sympatisk på det siste flagget hun hadde i hånden, trykket det til brystet, berørte det mykt og gråt med en stemme som ble hørt.

Det var i går 15. mai, Katastrofens minnedag; på denne dagen samlet en skare seg i en stor sal full av flagg med alle farger, der bestemte de å undertegne utslettelse av en nasjon som hadde eksistert i århundrer for himmelens profeter, med eget språk, egen kultur, kjent geografi og kjent historie. Med samme undertegnelse innhentet skaren også tiltalls språk, kulturer og de sa til dem: Bli en nasjon, og de ble. Sånn! Så lett oppstår og forsvinner nasjonene. Siden denne dagen fant jeg meg naken fra alt; himmelen er ikke over meg, jorden er ikke under mine føtter. Jeg ble som høstblad som feies hit og dit av vinden. Ingen identitet erklærer min tilhørighet. I går, bare i går på katastrofens minnedag, bar jeg mitt flagg. Jeg fant intet sted for det. Jeg stakk det inn i mitt hjerte, så kanskje det gror og vokser som et land som likner på alle andre land på vår klode.

I dag er det 17. mai. Gatene blir pyntet med blomster og flagg, for å ta imot sine gjester. Dette er gledens fest. Og dette er et helt folks tog, og en festival for nasjonaldrakt med vakre farger og symbolske broderier som forteller sin historie og sin kulturarv. Denne dagen er til for at folk erklærer tilhørigheten og lojaliteten til landet med sine forfedre og etterkommere. De vil døpe seg i lys av denne dagens herlighet.

Jeg står foran kafeen, betrakter dagens tog, gamle mennesker, barn vifter med flagg, mens store flagg tok sin plass foran hus og i balkonger allerede fra første dag i denne maimåneden. (1. mai arbeidernes internasjonale dag, og derfor heiser de flagget. Men de tar flaggene ned samme kveld.) Det åpne rommet er en forlengelse av nasjonalsangens gjenklang.

Jeg er like glad som jeg er trist. Dette er en dag som tråkker på et gammelt sår.

Du, Oslo!

Vi har gått bak deg med all kulden som omsvøper oss. Vi bar kjærligheten i våre lommer for å slukke tørsten til et fedreland med folk, trær, fugler og barn som ikke er redd døden. For de kjenner den rett og slett ikke! Og når de skribler på arkene sine, vil våren blomstre og himmelen bli rosa.

Men vi, kjære Oslo, har høstet blodige enger og undergang rund oss på alle kanter. Vi er fremdeles i eksilet, skjuler oss i hjørnene som om livet svelger oss, som om vi er et kadaver som ingen gate savner. Helt til i dag oppfatter vi ikke at vi har et stort fedreland som het Arabernes land, som kunne gi oss mer kjærlighet. Et land som har nok korn for alle verdens fugler, så hvorfor flyr vi til et fjernt paradis, et paradis som vi ikke ser i det, det vi elsker. Vi bor fremdeles i fremmedhetens mørke mens der har vi en plass under sola.

Unnskyld meg Oslo, for hvis vi ikke har lojalitet til vårt opprinnelige sted, vil vi ikke bli lojale mot deg.

«Min sjel kan ikke tåle noe mer nå», tenker Laila. Hun skyndte seg inn i kafeen, og stakk inn på kontoret innerst i gangen, og eksploderte med gråt. «Hvorfor er det akkurat vi?». Verden er stor, mens kun to parter strider om en halv meter av den! La meg eksplodere i ditt åsyn kjære Gud! De sier jorden er hellig, for hellige profeter tråkket på den. Eller kanskje de ler av vår forstand? Dette er en forbannet jord som fortærer sine beboere og er tørst på blod; den gav oss drepende kjærlighet og en herlig ydmykelse. Vi vil fortsette å bli forelsket i den når vi våkner og når vi sover. Vi vil bære den i vår samvittighet hvor vi befinner oss.

Unnskyld, Oslo, for du kan ikke forstå hvordan land rømmer fra kartet for å ta sin plass i hjertet og gro i det. Dine grenser, Oslo, er geografiske med himmel, jord og hav, mens vårt lands grenser er en bro mellom ånd og hjerte, et land som bor i samvittighet. Og når vi drar til evigheten, hopper hymnen for å ta sin plass i våre barns hjerter. Du Oslo gir dine barn velferd som arv, mens vi gir dem hymnen, og fortapt er nasjonen som mister hymne.

Fra en hule i veggen slapp solstrålene seg. Laila sluttet å gråte, hun så de gylne stråler. Smilte. Sa inne i seg: Det vil komme en dag når vi døper oss i lyset, en dag! Som vil komme i grevens tid.

Hanan Bakirt