Et møte med Shwan

Det blir nesten umulig ikke å la seg bli rørt av kunstfilm serien ”Salte kyss 3” av kunstneren Shwan Dler Qaradaki, produsert av Kulturbyrået Mesén. Serien bærer et poetisk preg både i tittelen og innholdet, hvor vi får innblikk i kunstnerens minner fra barndommen og flukten under krigen i det irakiske Kurdistan.

Man føler seg, på en eller annen måte, involvert i og en del av historien.

Alt fra de små detaljene, fortellingen, musikken, grafikken, og den varme tungbærende stemmen, til de fantantasitiske grafiske komposisjoner i et fotobilde fra kunstnerens private familie bilder. Alt dette er noe som utgjør en ren fangende kunst med et meget sterkt budskap.

Kunstneren Shwan Dler Qaradaki er en av de fremste kunstnere med innvanderebakgrunn, som klarte å skape noe unikt og gripende. Han overlevde Halabja massakren mot kurdere i 1987 og kom til Norge som flyktning i 1999, hvor hans kunstkarriere startet i det fredelige Norge. Veien dit har hatt mange tunge utfordringer, noe som gjør kunstneren til et stort forbilde for mange av oss.

Jeg, Walid og Sona bestemte oss for å reise til skien, og besøke Qaradaki i Ibsens hus etter at han fikk utdelt statens kulturstipend. Vi var veldig nysgjerrig og spent på å bli kjent med kunstneren som et menneske i kjøtt og blod.

Intervju med Shawn Dler Qaradaki:

- Du er en av overlevende fra Halabja massakren i 1987, det kommer veldig klart i kunstverkene dine at denne hendelsen har satt sitt spor i deg som menneske, hva er det som du fortsatt husker fra denne tragedien?

- Jeg husker at hele landsbyen ble ødelagt, de som ble drept under de kjemiske angrepene de var tre av mine fettere, de var som brødre for meg, vi vokste opp sammen, de var eldre enn meg og passet på meg hele tiden, de tok meg til landsbyen, vi lekte sammen, for meg er hendelsen bare et eventyr, jeg husker så vidt noe av det.  Jeg husker at når jeg fikk vite at de ble drept, jeg gråt ikke, jeg fikk sjokk som liten, jeg var rundt 12-13 år gammel i 1987. Hele familien min flyktet fra Halabja-områdene til huset vårt i Sulmanye. Vi hadde et lite hus og over fire familier med masse barn rømte til oss, fordi de hadde ingen sted å bo, alt ble ødelagt i Halabja-angrepene, og de kom til oss.

Hvordan klarte de å rømme? Siden det var kjemisk giftige stoffer i lufta osv?

- Noen ble drept, og noen klarte seg så vidt, en av mine fettere ble så alvorlig syk at han ble helt lam, når han pratet til oss, skjønte vi ingenting av det han sa. Han ble sengeliggende i mange måneder, tilslutt døde han, og da døde han i hjemmet vårt, han var en av de som flyktet til oss. De var mange, til og med faren min ble innkalt til sikkerhetspolitiets kontor og da han ble avhørt om hva alle disse familiene gjør hos oss, fortalte han at de er våre slektninger og de hadde ingen sted å bo, og de blir hos oss midlertidig til de finner et sted å bo, og det var det som skjedde, etter et par måneder flyttet de til et bondested i Sulmanye.  De åpnet en forening for pårørende, noen av mine slektninger fikk tilbud om å få jobbe til Saddam, i en hær som tilhøre Saddams tjenestemenn, de fikk penger for å jobbe i Saddams regime, de var kurdere.

Jeg var et par ganger i byen i sommerferien og jeg vet at 87 personer ble drept under de kjemiske bombingene. Disse tingene som jeg så vidt husker fra denne tragedien, har jeg snakket om i filmene mine, det er som et eventyr for meg, for meg er det bare en drøm egentlig.

Tenker du kanskje å skape en film, om den perioden??

- Jeg vet ikke, jeg er ikke filmskaper, jeg er bildekunstner, jeg har allerede brukt det i salte kyss, mer detaljert, jeg har faktisk tenkt på å skape en tegneserie ut fra denne hendelsen. Inspirert av persepolis, som også har gitt ut en bok fra filmen, fremlegge små historier fra denne perioden.

Oslos kulturmesse har lyst til å bli en slags produsent til del 3 av filmen salte kyss. Drømmen min er å samle de tre delene og skape en lang kinofilm ut av dem, en stor animasjonsfilm. Kontaktene har mye å si, i denne bransjen, når de kommer til utstillinger.

En kunstner med minoritetsbakgrunn møter ofte mer motstand i bransjen enn en etnisk norsk, er det fordi de er innvandere, eller er det på grunn av emner som kanskje ikke interesserer mange? Man blander politikk, smerte, håp, religion, er det slik at det ikke interesserer nordmenn så?

-          Jeg føler det motsatte, den tematikken vi tar opp interesserer nordmenn veldig. Spesielt når vi setter disse problemstillingene i en kunstnerisk setting, så blir disse temaene enda mer interessant, men det DE er redd for navnene våre, de vet ikke hvem vi er, og vi er fremmede for dem, men jeg føler at med en gang vi får vist hvem vi er, og hva vi har å si på hjertet, så øker interessen. Dette har jeg opplevd, for under produksjonen av salte kyss 2, så gikk jeg på turne sammen med ungdomskolene i samarbeid med den kulturelle skolesekken, og da så jeg med en gang, at så snart jeg presenterer meg selv og mitt navn, så blir det veldig stille, men når jeg viser filmen, så kommer det raskt frem en diskusjon, så blir atmosfæren helt annerledes, de blir mer kjent med meg via filmen, og da forstår de meg mer, så glemmer de at jeg bærer det fremmede navnet. Det har selvfølgelig mye å si at jeg er personlig tilstede, og forklarer ting fra min personlige opplevelse. Når man er vitner som står ansikt til ansikt, når man blir stilt direkte spørsmål, så kan man fremme et grundig svar fordi man vet hvordan denne hendelsen var. Sånne ting har mye å si. Det er interessant, å snakke om slik tematikk, det mangler vi faktisk i det norske kunstmiljøet, at det blir mer politikk, litt mer gass på ting. Ikke å gjøre ting bare for å provosere eller bare for å gjøre det, men når man vil si noe, som når man har et budskap eller en historie å fortelle, så er det fint.

Har du noen kunstprosjekter i gang? Kan du fortelle oss om det?

- Nå holder jeg på med et kunstarbeid, som jeg skal vise på en utstilling i galleriet BOA i Oslo, den 23. sept. Jeg vil lage en hijab laget av kvinnens ekte hår fra alle slags typer og farger. Inspirasjonen kom fra et møte med en kristen jente som fortalte sin egen historie til meg. Hun tilhørte en menighet som var såpass strenge, og medførte henne psykiske problemer, og på grunn av at de var en så pass lukket miljø, at de ikke ville akseptere andre typer mennesker, de ville ikke akseptere andres meninger, og da hun opplevde det så hadde hun kjempefint og tjukt hår, og hun fikk beskjed fra menigheten sin at hun må klippe håret, når hun spurte hvorfor, så ble hun fortalt at dette lange tjukke håret frister gutter, hun ble tvunget til å klippe det, men hun tok vare på det, skrev notater om hvilken dato det ble klippet, og da tenkte jeg hva er forskjell mellom denne jenta, og en vanlig muslimsk jente som blir bedt å bære hijab for ikke å friste gutter, og akkurat dette syntes jeg var veldig interessant. Jeg ba den kristne jenta om å gi meg håret hennes, jeg fikk den, og jeg ba også en annen jente som tidligere bar hijab om å klippe litt av håret hennes og gi den til meg, jeg samlet også blondt hår, eller altså norsk hår til å lage denne sjalen, nå er jeg nesten ferdig med den egentlig.  Når den er helt ferdig skal jeg få en kurdisk jente til å sitte på utstillingsdagen og bruke sjalet til å dekke hodet som hijab på håret. Dette prosjektet samarbeider jeg med min venn Lars Sandås, han er også kunstner som meg og vi gikk på samme kunstskole, utstillingen kaller vi Tapte baller, det handler om å miste æren i samfunnet, men han fra sitt ståsted som nordmenn og finsk, og jeg fra mitt som både kurder, iraker og norsk. Utgangspunktet i dette prosjektet, var selvmord av kurdiske kvinner som brenner seg selv på grunn av ære, sex utenfor ekteskap, abort, tvangs ekteskap, de brenner seg for å hevne seg mot seg selv. De heller på bensin over kroppen og tenner på seg selv, det som blir igjen av kvinnen er aske av kroppen det jeg lager nå er 300 små Forster skulpturer, og dekker det med hår, og henger det opp på en vegg i en utstilling. Målet mitt er å skape debatt gjennom kunst, jeg har vært innom blogget og lest mye, og ble inspirert av det som ble skrevet, men jeg som kunster kan bruke kunsten min for å si min mening istedenfor ord, for å oppnå noe, og øke forståelsen mellom mennesker osv. Kunst har mer påvirking enn ord og debatt. Kunst kommer inn i folkets sjel.

Hvordan klarte du å vente i 12 år for å få et sikkert opphold i Norge, samtidig som du var så kreativ på denne måten? Er ikke kunstnere i behov for trygghet både fysisk og psykisk for å komme med kreativt arbeid?

- Det å konsentrere seg om å leve livet, altså ikke å tenke på kun å skaffe seg opphold, er avgjørende. Jeg begynte å studere, å få venner, og ikke å la noen sette meg i bås. Å tømme de fortviltesene og forventningen gjennom kunsten, noen ganger så falt jeg ut, men jeg var nødt til å holde meg sammen i en såpass personlig sak, til ikke å sløse bort tiden med bare å sitte og vente på positivt svar, jeg ble flere ganger fortalt av politiet at jeg ikke tilhørte her, at jeg ikke har noen tilknytninger til det norske riket, jeg fikk mange ganger avslag med forklaring på at det er trygt nok i Kurdistan nå. Sånne ting gjorde at jeg følte meg annerledes og at jeg måtte bruke kunsten min til det. Men jeg må også si at selv om jeg prøvde så godt ikke å tenke på dette problemet hele tiden i 12 år, så har det vært mange ganger, når jeg er på dansegulvet og har det kjempe gøy, at det slo meg at jeg ikke har opphold og at jeg når som helst kan miste de vennene jeg har her. Det livet som jeg har skapt her i riket, det var veldig tungt. Jeg var nødt til å være personlig for at folk skal, gjennom kunsten min, forstå hva som skjer med personer som har sitt liv på lange ventetider, hva skjer med menneskets selvbilde og identitet. Jeg har mange ganger sagt at jeg allerede er blitt norsk, jeg trenger ikke passet for å være det, samtidig så var jeg hele tiden bevisst på hva jeg ville. Å fullføre en 7 års kunstutdanning uten sikker opphold var ikke noe lett, men gjennom gode venner, som har gitt meg støtte, så visste jeg at jeg har gode mennesker ved min side, Det var dette som ga meg nødvendig trygghet og håp, for å fortsette videre med livet. Fordi som kunstner, når man kommer på en idé midt på natta, da klarer man ikke å sove for da er man bare så ivrig, man vil være våken for å gjennomføre, fullføre, det var sånn jeg var hele tiden, jeg gjorde ting med en gang, aldri utsatte noe, og stod på hele tiden.

Det var NAWARA ACHKAR som intervjuet Shwan.

NAWARA ACHKAR

• Født i 1986 i Syria
• Utdannet som regissør i Oslo
• Laget mange kortfilmer bl.a. Gaven, om ”hijaben”