Kanskje hun plutselig skjønner at det er sant, at Gud skapte et annet menneske for hver av oss, den ene rette som kan gjøre livet vårt meningsfylt. Eller hun merker hvordan noe vokser fram, naturlig over tid, i forhold til et annet menneske som hun har lært å kjenne og stole på.
Nå er alle blomster vakrere når hun opplever dem sammen med ham.
Om de sammen har mot til å satse på kjærligheten. Ikke lenger tenkte jeg, men alltid vi.
Om de sammen makter å strekke seg etter alle de målene som vi mennesker naturlig strekker oss etter. Å skape, å utforske, å utvikle oss. Å støtte hverandre og utfordre hverandre. Å bli til det beste som vi var ment å være…
Da kan de sammen skape et hjem, bygge rede.
Om familie og venner makter å støtte de unge, å ha tillit til deres valg. Å stole på at de har fått det riktige fundamentet gjennom oppveksten, til å treffe de riktige valgene.
Om de makter å være den riktige støtten også den dagen da det nye forholdet settes på prøve, da kan det nye hjemmet bestå, også i stormvær.
Om vi som samfunn makter å ta imot enhver ny familie som en styrke, et kjærkomment tilskudd.
Å legge tilrette, veilede, støtte, hjelpe, alltid med respekt og den samme tillit, til hvert nye hjem. Å se forbi fordommer, og kunne gi hjelp og støtte uten å være motivert av eget behov for takknemlighet.
Da kan vi sammen ønske et nytt liv velkommen til denne fantastiske verden!
Og det nye mennesket kan få alle muligheter til å vokse opp og utvikle seg. Å lære medfølelse, moral, ansvarsfølelse og ydmykhet. Alle gode egenskaper som vi alle er født med. I stede for å bli hemmet av mindreverdighetsfølelse, misunnelse, grådighet, fordømmelse, eller rett og slett mangel på omsorg…
Det er et skille i verden, mellom godt og ondt. Det er en kamp, som vi alle må kjempe hver dag.
Å være menneske er alltid krevende. Vi vil alle møte motgang, håpløshet, savn, sorg. Vi vil en dag trenge medmennesker for å komme gjennom hverdagen. Særlig i den sårbare fasen av livet, hvor vi forsøker å gi en god start for et nytt menneske.
Det er virkelig ingen grunn til at vi mennesker skal øke byrden for hverandre! La oss fortsette å stå sammen, i håp om at ingen barn igjen skal vokse opp og føle at han eller hun står utenfor fellesskapet. Om vi klarer å inkludere alle, så er det den eneste måten å virkelig effektivt bekjempe vold og terrorisme…
Siv-Ingvild Thirud
• født 1961
• bor på Lena, i Oppland
• studerte etnologi, sosialøkonomi og psykologi ved universitetet i Oslo
• er opptatt av å ta vare på kunnskap og tradisjoner, innen håndverk og håndarbeid
Det er en vakker tekst, Siv. Tusen takk. Kjærlighet gjør at vi ser i denne grusomme verden, noe vakkert.
Vi trenger slike tekster som får oss til å se håp i livet: Det er det som er felles mellom oss og nordmenn. Det er det som minner oss om at vi er all, mennesker og har samme behov for et liv fjernt fra hat og terror.
Tusen takk! For rosende ord, og for din støtte i at vi har de samme drømmer og det samme behov for kjærlighet, tillit, støtte… men jeg skulle også ønske at vi alle er nordmenn, når vi bor her i landet?
Fin tekst. Kjære forfatter Siv-Ingvild, vi er jo nordmenn. Jeg leste teksten og følte en kvinnes savn som vi alle føler … Du skriver om emnet alle kvinner tenner på.
Kjære Mona, Huda, og alle de andre flotte menneskene her på denne bloggen: Jeg har bestemt meg for å lage en blog selv. Jeg synes at det er veldig viktige ting som blir diskutert her, og det er flott å ha et slikt sted for meningsutveksling! Jeg kommer alltid til å fortsette å følge med her. Men jeg føler også at det er flere trusler mot det som jeg opplever som viktige verdier, og andre spørsmål som jeg gjerne vil ha meningsutveksling om.
Dersom noen herfra vil ta seg tid til å se på starten på bloggen min, og kanskje gi meg litt tilbakemeldinger, så ville jeg bli kjempeglad
På forhånd takk!
Takk, Mona. Ja, du har rett, og vi er alle opptatt av å skape gode oppvekstvilkår for våre barn… de er jo framtiden. Jeg forsøkte her å si noe om at foreldrene må oppleve ekte kjærlighet, slik at de kan bringe det videre, og at omverdenen må støtte i stedet for å kritisere. Men jeg er blitt minnet nå om en viktig ting til, for oppvekstmiljøet: Det at vi noen ganger ser i en annen retning når noen har problemer. Derfor så vil jeg gjerne bringe videre her en oppfordring som sirkluerer nå på Facebook:
Til alle barn og ungdom som skal tilbake til skolen. Hvis du ser noen som sliter med å få venner eller blir mobbet fordi de ikke har mange venner eller fordi de er sjenerte eller ikke like pen eller ikke kledd i de mest kule klær, vær så snill å støtt opp. Si hei, eller i det minste smil til dem i gangen eller på skoleplassen. Du vet aldri hva denne personen kan være utenfor skolen.Din godhet kan bare gjøre en stor forskjell i noens liv! Vennligst kopier dette for å stoppe mobbing!
Oppfordringen går herved også til foreldre, som har barn som skal tilbake på skolen: Snakk med dem om dette! Gjør ditt barn til den sterke som gir støtte til dem som trenger det mest!
Om en kvinne møter den rette mannen fører det ikke nødvendigvis til noe godt. I en del tilfeller vil der være mennesker rundt kvinnen: familemedlemmer, venner, storsamfunnet, som hevder at denne mannen ikke er god nok eller «ren» nok for henne. Han anses rett og slett ikke som bra nok, ikke pga av sine personlighetstrekk, moralske karakter eller hva han evt. måtte ha gjort, men ene og alene av den grunn at han ikke bekjenner seg til en viss religion. En del land har det sågar nedfeldt i sitt lovverk: For en muslimsk kvinne er det forbudt å gifte seg med en ikke-muslim.
Hvis ikke dette er institusjonalisert, religiøst betinget rasisme, så vet ikke jeg. Faktum er at det fører til mange ulykkelige skjebner over hele verden. Jeg kjenner selv folk som har måttet skrinlegge sine drømmer pga av disse holdningene og de sanksjoner som følger i kjølvannet av dem. Og jeg har selv stått og kjent på hvordan det føles å være den som ikke er «ren» nok.
Jeg skriver: Om familie og venner makter å støtte de unge, å ha tillit til deres valg. Å stole på at de har fått det riktige fundamentet gjennom oppveksten, til å treffe de riktige valgene.
Da er det jo nettopp slike problemer jeg tenker på. Personlig så synes jeg det aldri kan finnes noen unnskyldning for at andre forsøker å tvinge, eller påvirke, jenter når det gjelder hvem de skal gifte seg med!!! Det er totalt moralsk forkastelig, uansett årsak. Oftest så er det vel på grunn av menns behov for å ta kontrollen over reproduksjonen… Siden det er kvinner som gjennomgår graviditet og fødsel, så har ingen noen rett til å blande seg inn i hennes valg.
Det gjelder også alle de landene som har tradisjoner eller til og med lover som gjør det vaskelig eller helt umulig for jenter å velge å leve alene. Når de blir tvunget til ekteskap, så er det det største overgrepet som kan skje!
Til slutt: jeg er klar over at vår kultur, fra veldig lenge tilbake, har vært kritisert, og at prester og mer borgerlige menn har forsøkt å få slutt på det som ble kalt lørdagsfrietriet. Nemlig at guttene besøkte jentene hjemme på lørdagsnatta, og foreldrene ofte lot det skje. Det var vel nærmest forventet, en gutt som ikke turde forsøke seg på å snike seg inn, manglet litt pågangsmot. Det er selvsagt sant at dette førte til noen problemer, at noen jenter ble lurt, eller valgte feil mann. Men den eneste måten å unngå det, er å oppdra barna våre til å bli fornuftige og sterke! Og stole på at de tar de rette valgene. I motsatt fall, om foreldrene skal bestemme til og med dette mest grunnleggende valget, hvordan skal det da gå med den jenta senere i livet? Hvordan skal hun kunne oppdra sine egne barn, hvis hun ikke engang kan velge riktig mann? Og hvem skal bestemme for henne, etter at foreldrene ikke lenger lever?